kjærlighet, ensomhet og ærlighet

                                               

 

Kjære barnet mitt, takk for at du gir meg den største og beste meningen med livet jeg noensinne kunne finne. Takk for at du smiler til meg, ler med meg og trenger meg. Du er et enestående menneske, som har gjort mer for meg i løpet av 1 år enn de fleste noensinne har gjort i hele mitt 20 år lange liv.

Jeg vil takke deg for den styrken du har vist meg at jeg har. For med deg har jeg kjempet en kamp jeg aldri hadde trodd jeg skulle kjempe. Fødselsdepresjon, det hender vel ikke meg? Tenkte jeg den gangen, selv om jeg hadde en følelse av at det ville komme. Det tenkte jeg fordi jeg er et menneske med mange følelser og selv med et hardt skall, har jeg et sårbart indre. Du hjalp meg du, selv om jeg ikke visste det akkurat da. Du fikk meg til å stå opp om morgenen og du holdt meg gående. Jeg kunne ikke bare ligge i senga hele dagen og late som at jeg ikke eksisterte, selv om jeg kunne ønske det. Jeg måtte opp av senga og ta vare på deg, lille skatt. Takk. 

Hver tåre jeg felte, var et rop om hjelp. "Kan jeg rope høyere nå!?" tenkte jeg så mange ganger. Alle de gangene tårene rant når jeg kjørte bil for å rømme fra følelsene mine og håpløsheten.. "Kan du ikke se meg, stoppe opp og hjelpe meg? Jeg trenger det, NÅ." Men gjett hva, ingen stoppet opp. Verden gikk sin gang som at ingen ting hadde skjedd, alle fortsatte sine liv. Så heldige. Jeg drømte stadig vekk om at den dagen ville komme komme for meg også, den dagen jeg kunne leve videre uten å være tynget av mørket. 

Jeg hadde et stort ønske om å virkelig bli sett, hørt og hjulpet. Jeg trengte en venn som kunne ta meg med ut, noen jeg kunne snakke med uten at jeg følte skam. Jeg trengte noen som lyttet til meg og prøvde å forstå meg. Men det skjedde aldri. Det var aldri et tema, ingen spurte meg noensinne om hvordan jeg hadde det med depresjonen. Selv om alle visste. Og jeg lover, hadde du spurt, hadde jeg nok pratet som en foss. For det var så mye jeg egentlig trengte å få ut av systemet. Men ingen spurte meg, og det var et stort savn. Et stort tomrom jeg aldri kommer til å glemme.
Derfor skriver jeg, og jeg skriver best når jeg har det vondt. Det er da hendene er raske på tastaturet og setningene kommer på løpende bånd. Det har alltid hjulpet. Så da jeg skrev om min depresjon, hadde jeg et håp om at det skulle være vendepunktet for meg.

Men det er som de sier, tiden leger alle sår. Og det stemmer delvis. For tiden kurerte meg, sammen med hjelpen fra min lille familie. Jeg klarte det jeg trodde jeg ikke skulle klare, jeg ble frisk.

Det beste med alt, er at mitt liv også går videre. Jeg lever, ikke bare eksisterer. Jeg lever for det vakre barnet jeg har skapt ♥  
 

Å gi fødselsdepresjon et ansikt

Jeg har aldri lagt skjul på hvordan jeg har hatt det i løpet av de første levemånedene til Sander, og det er jeg veldig glad for. Er det èn ting jeg har erfart, så er det at det hjelper å være åpen om det! Åpenhet gir forståelse. Jeg synes det er viktig å "gi fødselsdepresjon et ansikt", for å vise at det kan ramme hvem som helst. Og for at andre som går gjennom det samme vet at de absolutt ikke er den eneste. 

Det er godt å kjenne at jeg har lagt de verste månedene bak meg og endelig kan nyte mammarollen som jeg ville fra starten av. Å bli mamma er noe som ikke kan beskrives eller forklares før det oppleves. Jeg, som sikkert mange andre så for meg at det ble mye kos rett etter fødselen og at morsfølelsen ville blomstre med en gang. Dessverre så er det ikke alltid sånn, ikke for alle. Og det er faktisk greit, det er noe man må lære seg å akseptere. Jeg syntes det var fryktelig sårt at jeg ikke følte noe stort for Sander i begynnelsen. Jeg skjønte ikke at det var min lille gutt jeg holdt i armene mine, ikke visste jeg hva som skulle til for å roe han og gjøre han fornøyd. Jeg følte meg rett og slett hjelpeløs og redd. Redd fordi jeg følte at jeg ikke visste hva jeg hadde begitt meg ut på, å ta vare på et menneske er så mye større enn man tror. Ansvaret kunne ikke legges over på noen andre når jeg ble sliten, han var helt avhengig av meg. Nettene ble lange, dagene også. En følelse av å være fanget fylte tankene mine og det resulterte i at tårene kunne renne titt og ofte, uten at det var noen grunn for det. Jeg klarte ikke å beskrive hva som var galt, ville heller ikke. En sperre dukket opp når jeg skulle snakke ut om det, fordi jeg følte at det var tanker som var forbudte. Jeg følte meg ganske fæl når jeg tenkte som jeg tenkte, jeg ville jo ikke såre noen med det, alle tankene ble styrt av depresjonen som hadde tatt sin plass i livet mitt. En depresjon jeg ikke ønsket i det hele tatt, og jeg ville at den skulle forsvinne. Fødselsdepresjon er det verste jeg har vært utsatt for, for å være helt ærlig.

Jeg opplevde at å søke hjelp og å få hjelp ikke var det enkleste. Følelsen av å skrike høyt etter hjelp, uten å bli hørt har blitt kjent for meg. Fødselsdepresjon er vanvittig tabu, så jeg følte at det var et stort nederlag å få det. Jeg ville så inderlig ha hjelp og støtte, men jeg var samtidig redd for hva folk ville tenke om meg. Å være deprimert etter å ha fått en liten skatt, er tungt og usigelig vondt.
Jeg fikk hjelp av det kommunale hjelpeapparatet, men det var som å gå ett skritt frem og to tilbake. Det var ingen som skjønte meg og mine problemer. Hvor det hadde begynt, hva det dreide seg om eller hva som skulle til for å komme ut av det. Da ga jeg litt opp og tenkte som så at det var på tide at jeg reddet meg selv. Og det gjorde jeg! Sammen med Daniel og Sander, og resten av familien har jeg kommet meg opp fra kjelleren og er på god vei til å beseire depresjonen. Det er så godt og endelig føle seg fri igjen!



 

Da testen viste positiv

Jeg husker godt at jeg gjemte testen under puta så fort den var tatt. Jeg var tilbake på jenterommet jeg hadde flyttet fra for ikke så lenge siden. Det føltes i grunn rart, jeg følte meg som ei lita jente der. Følte at jeg var for ung til å skulle ta en sånn test. Jeg hadde passert atten og hadde også flyttet ut fra mamma?s rede, men likevel så var det som at jeg var ei lita jente igjen. Det var nok i det øyeblikket jeg skjønte at det var det jeg faktisk ikke var lenger. På en måte så hadde jeg allerede fått foten innenfor de voksnes verden.
Tusenvis av tanker fløy gjennom hodet mitt samtidig; ville den vise positiv eller negativ? Om den var positiv, var det noe jeg ville takle? Selv om jeg var forberedt, ble jeg usikker. Jeg visste at det var stor sjanse for at den var positiv. I løpet av de få minuttene jeg ventet, rakk jeg å kjenne på frykten for og bli skuffet om testen var negativ. For jeg visste allerede fra øyeblikket jeg kjøpte testen, at jeg ville den skulle være positiv.

Etter at det hadde gått et par minutter eller kanskje mer, tok jeg motet til meg og fant frem testen fra under puta. Holdt den hardt i hånda, mens jeg så vekk. Så snudde jeg den. Det som møtte meg var, «Gravid 2-3 uker». Jeg ble overrasket, samtidig som at det egentlig bare var en bekreftelse på hva jeg hadde trodd. Jeg, Tonje skulle bli mamma. Det føltes skummelt det!

Det ble holdt hemmelig for både venner og familie en god stund. Jeg var usikker på hvordan de ville reagere, så jeg følte det var tryggest å utsette det. Det var ikke bare enkelt å skulle skjule det, siden jeg var forferdelig kvalm og dårlig i flere uker. Til slutt, når jeg var ca. 3 måneder på vei, sprakk bobla og de nærmeste fikk vite det. For meg så var det en enorm lettelse, samtidig som det føltes rart. Jeg skjønte jo at nå kom alle til å se på meg på en annen måte. Men jeg er heldig, alle var positive til nyheten jeg kom med! Jeg har fått mange gode råd og god hjelp i tiden som har gått og det har vært gull verdt.

Etter at 18 uker av svangerskapet var gått, kom endelig tiden for ultralyd. Jeg så frem til det, for jeg kjente virkelig på det behovet å få vite at alt sto bra til med den lille i magen.  Og det å få vite kjønnet til barnet var stor stas. Vi ventet spente på sykehuset, jeg, Daniel og storesøster. Endelig ble det vår tur, og vi ble vist inn på rommet hvor ultralyden skulle foregå. Magen måtte frem, gelen ble smurt på og plutselig dukket det opp en liten kropp på skjermen. Det var en helt sinnssyk følelse, og jeg ble så glad. Vi fikk høre at alt var som det skulle og barnet hadde det bra. Det var ikke til å unngå å se at det var en liten gutt vi skulle få. Daniel hadde sagt at det var en gutt, og nå fikk vi det bekreftet. Lykkefølelsen steg betraktelig i kroppen! Nå kunne jeg slappe av og fordi jeg visste at han hadde det bra.



Når jeg bestemte meg for å gjøre det offentlig, var jeg usikker og muligens litt redd for hvordan folk ville reagere. Ville de være glad på våre vegne, ville de snakke om oss, ville jeg miste venner? Mange tanker har surret rundt i hodet disse månedene. Jeg vet at dette er en stor forandring som vil vare livet ut. Det er et stort ansvar ? et ansvar jeg skal ta på alvor.
Jeg har følt blikk på meg av de på min alder, men ikke tenkt noe særlig over det. Hvorfor? Fordi jeg er stolt. Det er tross alt et liv jeg bærer på. Jeg vet at flere har snakket om det og at det er delte meninger, men sånn er det bestandig, uansett hva det dreier seg om. Og til syvende og sist så er det våre tanker og meninger om det som gjelder, ingen andres. Vennene mine har heldigvis vært støttende og flere har vist interesse for lille gutt. Det føles jo veldig rart og ukjent også, siden jeg ikke kjenner noen andre på min alder som er i samme situasjon eller har vært det. Men alt har i grunn gått veldig bra og jeg angrer ikke ett sekund♥

 

 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » Juli 2016 » Januar 2016
Tonje Nesmoen

Tonje Nesmoen

20, Tynset

En av mine store lidenskaper i tillegg til fotografering er skriving, derfor ble denne bloggen til!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits